Sitatet kommer fra en 96-åring ved navn Charlie Munger. Siden 1978 har han jobbet med å håndtere investeringene til Berkshire Hathaway. Selskapet er nå et av de høyest verdsatte selskapene på S&P 500, etter å ha oppnådd dobbelt så høy avkastning som indeksen mellom 1965 og 2019. En slik uttalelse fra en så sentral skikkelse i selskapet er med andre ord oppsiktsvekkende, og bør vekke interessen for alle som jobber med strategi og forretningsutvikling.

Strategiutvikling handler nemlig i grove trekk om å foreta velbegrunnede prioriteringer. Ingen selskaper kan satse på alle produkter, i alle geografiske markeder, til alle segmenter. Til det er den tilgjengelige kapitalen for liten.

Heldigvis, skulle en tro, har bedriftsøkonomiske fag i mange år hatt svaret på hvordan en slik prioritering bør foretas. Nøkkelen er i alle lærebøker en beregning av nettopp «cost of capital»; heretter kalt avkastningskrav. Beregningen angir hvilken avkastning som alternativt kan oppnås dersom kapitalen investeres i andre prosjekter. I henhold til teorien er det relativt kort vei til mål når denne er beregnet: Investeringen foretas hvis, og bare hvis, forventet avkastning er høyere enn den avkastningen som kan oppnås ved å plassere kapitalen et annet sted.

Hvis Munger har rett i at avkastningskravet stort sett ikke beregnes riktig faller imidlertid teorien i grus. Strategiske veivalg vil være fundert på feil antagelser. Konsekvensen er sløste ressurser og dårlige resultater.

Når konsekvensene av gale avkastningskrav er så store er det et paradoks at Munger sier det han sier. Hvorfor skulle det være så vanskelig å sette riktig avkastningskrav?

Hadde forfatteren hatt et fullgodt svar på dette spørsmålet hadde det uansett ikke vært plass til en lengre diskusjon om dette i en julekalender. En årsak kan imidlertid være at det sjelden er åpenbart hva som er den beste alternative investeringen, og skulle det være åpenbart vil det kreve tid og ressurser å beregne avkastningen på denne alternative investeringen. Tid og ressurser det ofte vil være svært lite attraktivt å bruke på å beregne avkastningen til en alternativ investering man ikke har en intensjon om å gjennomføre i utgangspunktet.

Da er det langt enklere å legge eksempelvis historisk avkastning på børsen til grunn når avkastningskravet skal bestemmes, uavhengig av om det er et reelt alternativ å investere pengene på børsen hvis prosjektet ikke skulle igangsettes og uavhengig av hva man skulle tro om fremtidig avkastning på børsen.