Da jeg startet i min første jobb som designer, møtte jeg universell utforming for første gang. UU var et tema jeg knapt kan huske å ha hørt om i løpet av studiene. Plutselig befant jeg meg i diskusjoner der WCAG fikk langt større plass enn jeg var vant til, og der regelverk og krav ble behandlet med en grundighet jeg ikke hadde møtt i designfaget før. Og midt i denne overgangen, litt overveldet, litt nysgjerrig og ganske ivrig etter å utfordre premissene jeg fikk presentert, erklærte jeg en dag på jobb: «UU må vike for kunsten.»
Regelverkets tyranni i fire skjermbilder.
Først og fremst er det vanskelig å påstå at det jeg drev med da (og driver med nå, forsåvidt) kan kvalifiseres som kunst. Likevel kom utsagnet fra et sted. Jeg kom fra et studium der vi ble heiet frem til å gjøre ting unikt og utfordre oppgaven. Vi skulle tenke annerledes og forme uttrykk med personlighet, ikke nødvendigvis løse noe «etter boka». Derfor ble overgangen brå da jeg plutselig sto i en arbeidshverdag der krav og standarder ble behandlet med en grundighet jeg ikke hadde møtt i designfaget før. Det var ikke prinsippene som plaget meg, for det ga raskt mening hvorfor UU var viktig, men spillerommet føltes langt mindre. Kort fortalt følte jeg meg litt kreativt kvelt. Alt virket så likt, så kontrollert, og jeg var redd for at jeg også skulle begynne å lage ting som så nettopp likt og kontrollert ut. (Jada, consistency er et designprinsipp, men jeg var ikke helt forberedt på at mitt digitale univers skulle bli en parade av blå flater og grå bokser.)
To år senere, etter å ha svelget noen kameler, blitt venn med WCAG og til og med begynt å like det litt, satt jeg i salen under Y-konferansen. Og der, helt uventet, ble jeg minnet om den provokative, uredde designeren jeg hadde vært og den kvalte følelsen jeg bar på i starten. Karen Fonk, kreativ leder i Knowit, ga ord til følelsen da hun stilte spørsmålet: «Hva skjer med omgivelsene våre når det primært er forskrifter vi fokuserer på?»
I talken sin, Omgivelser som virker, beskrev hun noe som traff ubehagelig presist. For uroen min handlet aldri om universell utforming i seg selv, men om hvordan regelverk og standarder hadde begynt å dominere designprosessene. Noen ganger føles det som om vi designer mer for å tilfredsstille krav enn for å støtte hvordan mennesker faktisk forstår, orienterer seg og finner frem.
Vi ser det i arkitekturen rundt oss og i de digitale flatene vi lager: grå bokser og strømlinjeformede grensesnitt som er korrekte på papiret, men overraskende vanskelige å orientere seg i fordi alt ser likt ut. Karen peker på Oslo T-banen som et av de tydeligste eksemplene. Stasjonene som en gang hadde rytmer, farger og egenart som gjorde navigasjon intuitiv, er nå blitt så «riktige» at de nesten har visket ut seg selv. (Trenger du flere eksempler på denne utviklingen, er Olav Brenners nye NRK-serie Stygt? et godt sted å starte.) Når alt glattes ut, mister vi landemerker. Det gjelder både byrommet og de digitale rommene som omgir oss.
Noen uker etter Y-konferansen hørte jeg kollegaen min, Marlin Vanebo Hjallum (som i flere år har bygget og forvaltet designsystemer) holde et foredrag med denn saftige tittelen: «Designsystemer dreper kreativitet og innovasjon»
I foredraget sitt snakker hun om hvordan vi ofte bruker designsystemer på en måte som forvandler dem fra mulighetsrom til regelverk. Når vi åpner Figma og først spør «hva kan jeg lage med det som allerede finnes?» for å få noe raskt i prod, i stedet for «hva er den beste løsningen?», hopper vi elegant over den delen av prosessen der idé, uttrykk og utforskning egentlig hører hjemme.
Hun fortalte om prosjekter der tretti varianter av samme knapp levde side om side. Det kan bli tolket som kaos, men det er også et tegn på liv, utforskning og behov. Når vi standardiserer uten å forstå variasjonen, mister vi innsikt. Når vi lar systemer definere uttrykket, visker vi ut merkevaren. Og som Marlin minnet oss på: Brukerne bryr seg ikke om tokens, semantikk eller spacing. De bryr seg om inntrykket. Følelsen. Opplevelsen. Alt det vi mister når vi bygger løsninger helt etter boka, men uten særpreg.
Når jeg leser brannfakkelen min igjen, UU må vike for kunsten, handlet den aldri egentlig om universell utforming. Den handlet om spennet mellom det regelstyrte og det utforkende. Det jeg prøver å skildre er hvordan vi noen ganger lar krav, systemer og standarder bli svar på spørsmål vi fortsatt burde stille. I et landskap preget av likhet mister vi noe av det jeg mener gjør designfaget meningsfullt: særpreg, rytme, identitet og retning. Det er ikke bare et estetisk tap, men et navigasjonsmessig tap. Når alt blir glatt og likt, blir det vanskeligere å forstå hvor man er. Jeg mener ikke at universell utforming skal vike, men jeg mener at kreativiteten må få større rom, at merkevaren er et navigasjonsverktøy og ikke dekor, og at "best practise" aldri kan være et kvalitetskriterium i seg selv. Og kanskje trenger vi rett og slett litt mer uenighet (vi designere er alt for enige i alt...) for å holde oss våkne og ærlige i faget.
Til syvende og sist bygger vi ikke bare systemer, men omgivelser, digitale rom folk skal leve i, hver eneste dag. Skal de være forståelige, menneskelige, og vekke følelser, må vi våge å skape noe som faktisk er annerledes. Ikke for å bryte reglene, men for å skape mening innenfor dem.
