Hvem er jeg?

• Linda
• 40 år
• Fra Nøtterøy
• Studerte industriell design på NTNU
• Jobbet som designer i 15 år

Hvorfor jeg ble designer?
Jeg hadde lyst til å en dag kunne peke på noe og si: den har jeg laget!
As it turned out...jeg var aldri spesielt god på den der ...lage-delen, når det kom til fysiske ting. Modellene mine var alltid blant de styggeste.

Hvor jeg jobber nå?
Jeg er hos OBOS, i digitalavdelingen der.
...Og så er jeg jo avdelingsleder for en gjeng på rundt 75 pers, omkranset av en gjeng på oppunder 500, så en del av dagen min går litt med på å følge med på det som skjer der, og.

Hva gjør jeg, og hvordan?

Jeg gjør litt diverse, egentlig. Av og til (ganske ofte, i grunn) kjennes det ut som jeg ikke gjør noe annet enn å tasse rundt i etasjene med en kaffekopp og plapre litt om de forskjellige løsningene våre, om mål og måling, og hva vi burde diskutere. Jupp - prater en del om hva vi burde prate om...det føles jo ikke alltid sånn megaproduktivt ut.

...men det som er gøy og motiverende med det:

Jobbhverdagen min flyter på en måte oppå en tanke om at det jeg gjør - det jeg har lyst til å gjøre - er å bidra til digitalisering av Norge. Jeg tenker liksom det, at det vi lever av når oljen tar slutt, og eldrebølgen ikke bare er en bølge, men mer stigningen av et havnivå, er den effektiviseringen vi får til gjennom bedre selvbetjening, bedre informasjonsflyt og bedre gjennomføring av tjenester. Så når jeg tasser rundt der med kaffekoppen min, er de samtalene jeg har bundet i det på et eller annet vis.

Jeg har samtaler - formelle og uformelle - om hvordan vi jobber. Av og til er de samtalene...litt monologbasert. Jeg innrømmer det. Men av og til - og det er gøyest - er de skikkelig gode diskusjoner om hvordan vi burde gjøre ting. Jeg vil jo at vi jobber best mulig - at tiden vi putter inn faktisk blir til noe. Dessuten motiveres folk av å jobbe godt.

Jeg prater også med folk - om dem og hvordan de har det, og om andre og hvordan de har det. Digitaliseringsverktøyene våre er fremdeles først og fremst folk. Folk som jobber med folk - og det er ikke bare lett! Å følge opp folk og team og hvordan det går og hjelpe dem med å få det bedre med seg selv og hverandre er en superviktig del av digitaliseringsarbeidet.

Og så diskuterer jeg ofte - så ofte jeg kan - hva vi lager. Og hva vi burde lage. Og hva vi ikke burde lage. Det er både strategiske diskusjoner, om hvilke løsninger og tjenester som er riktig å putte tid i, og helt operasjonelle diskusjoner, minutt for minutt, om prioritering av den ene lille fiksen over den andre lille featuren. Det er ikke vits å lage ting ingen har bruk for eller får noe igjen for at vi har laga.

...det som er utfordrende og vanskelig med det:

Siden jeg har tråkket meg stadig lenger vekk fra å selv lage ting, til å støtte opp under andre - og mange - som sammen skal lage ganske komplekse systemer, er materialet jeg jobber med gått fra å være relativt enkle som plast, metall og tre, til å være det vanskeligste materialet som finnes: folk.

Det er også det materialet som gir mest tilbake når det først funker. Men veien dit kan være lang - og tung! Når det ikke bare er nok at jeg bruker ting jeg vet og kan for å få til det jeg vil, men krever at jeg bruker alt jeg tror og føler og tenker, både om det vi gjør, meg selv, og om de jeg jobber med...da kan det fort bli lange og ganske slitsomme dager.

Å hjelpe folk med å lære seg å jobbe litt annerledes, enn videre å tenke litt annerledes - dét tar tid! Og det som kan ha føltes som en kjempebra prat den ene dagen som fikk meg til å tenke "å, nå har det løsnet!" kan være som dugg for solen den andre, og det kjennes ut som vi har rykket tilbake til start. Og sånn går det, liksom, i rykk og napp, dag for dag. Den aller tøffeste utfordringen er nok den å grave frem den indre motivasjonen til å fortsette å prøve, etter ukesvis med tilsynelatende lite fremgang. Ikke minst fordi det ikke akkurat er noen eksakt vitenskap det vi holder på med - jeg har ingen harde bevis, hverken overfor meg selv eller andre, på at det jeg mener og sier og tror faktisk funker og vil hjelpe oss med å gjøre ting bedre. Av og til føles det som det eneste jeg egentlig bringer til torgs, bare er at jeg vil noe. Og det føles som ganske lite å ha med seg i ryggsekken.

Hvilket tips ville jeg gitt meg selv i starten av oppdraget karrieren?

Hadde jeg kunne skru klokka tilbake, til desember for 15 år siden, da jeg var helt fersk som interaksjonsdesigner, nyutdanna sivilingeniør, i et fag som selv var rimelig ferskt, ville jeg sagt til meg selv: Slapp av. Du har sinnsykt mye å lære.