Du har kanskje hørt det før - påstanden om at “men det går ikke hos oss, vi har en helt unik måte å løse X og Y på. Hyllevare klarer rett og slett ikke løse det for oss.”. Og det skal man ikke kimse av, på ingen måte, for er vi ikke alle innerst inne litt glad i å være spesielle? Litt unike? Kreve litt ekstra? Men, min påstand er at nettopp dette utsagnet stikker kjepper i hjulene for mange norske bedrifter når det kommer til å kunne dra nytte av digitalisering som en måte å skape større verdi for kundene sine (og dermed også påvirke bunnlinja, det er tross alt slik man tjener penger). Jeg vil gå så langt som å si at vi i dag har malt oss selv litt inn i “vi er så unike”-hjørnet, og dermed ikke ser skogen for bare trær. Sagt på en annen måte, vi tilpasser hyllevare, bygger systemer selv og skaper et stort driftsansvar og en teknisk rigg vi ikke kan forvalte på lang sikt. Og det med fare for miste hensikten og gevinsten av digitalisering av syne.

Hvordan skal man så klare å se skog, og ikke bare trær, når man ser på egen forretning og eget teknologilandskap? Hvordan unngå å havne i “unik”-fella? Jeg vil argumentere for at det i bunn og grunn koker ned til å klare å løfte blikket og abstrahere kontekst og domene fra den faktiske utfordringen vi forsøker å ta tak i. Når man forveksler domenespesifikke begrensninger med unik kompleksitet, vil man risikere å miste mulige gevinster i form av gjenbruk, læring på tvers og redusert tid til marked. Ta for eksempel digitalisering av manuelle prosesser (”samlebåndsprosesser”) i bank- og finanssektoren. Gransker man prosessene i detalj, vil man garantert finne en hel del kompleksitet og edge cases som man vil kunne bruke til å forsvare tilpasning og å bygge noe som passer helt til dagens prosesser. Men løfter du blikker, så vil du kanskje oppdage at på høynivå så er det svært stor likhet i prosesser; alle banker vil ha prosesser som faller under “Etablere kundeforholdet”, “Forvalte kundeforholdet” (herunder kundebetjening og ajourhold av produkter) og “Forlate kundeforholdet”. Fra virksomhetsarkitekturens verden har man et sett med fundamentale prinsipper, der ett av dem snakker om “Bygg selv vs Kjøp” problematikken. Det er et etablert prinsipp at med mindre man har et helt unikt produkt, der forretningsverdien ligger i hvordan systemet underbygger servicen du leverer, så er det svært sjelden det forsvares å bygge selv. Sagt på en annen måte - hvorfor finne opp hjulet på nytt.

Nå er dette selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. Man har en rekke parametere som bør farge denne diskusjonen, som tid til produksjon, partnerskapsverdi med leverandør, hvordan du vil koble dette tredjepartssystemet sammen med ditt eget teknologilandskap, men prinsippet står seg like fullt. For å unngå å bare stå og stirre på trærne i skogen, så kan man spørre seg om det er disse trærne som utgjør din virksomhets forretningsverdi, eller man kan klare å løfte blikket og se skogsområdet som helhet. Kanskje ligger det en gevinst å hente i å se hvor langt “opp” man kan abstrahere sine problemstillinger, for så å bruke tid og ressurser på det som virkelig er unikt, med andre ord det som skiller din virksomhet fra resten.

Hva er så moralen i denne historien? Jo, min påstand er at vi må se på skogen, ikke bare trærne, for å kunne fatte gode beslutninger hva angår digitalisering og effektivisering, både av prosess- og teknologilandskapet. Vi må tørre å legge fra oss tanken om hvor unike vi er, for å finne der hvor den faktiske verdien til virksomheten ligger. Og jeg tør vedde på at den ikke ligger helt i detaljene. Og hvis du virkelig løfter blikket og ser på virksomheten utenfra, og finner ut at det den leverer ikke er unikt i markedet - ja, da håper jeg at denne refleksjonen har inspirert deg som leder til å starte diskusjonen om differensiering der, ikke på nivået om å digitalisere prosessene.