Min første lederjobb var som vaktsjef for et nyhetsprogram i P3. Der var vi to vaktsjefer som gikk i turnus, og hadde hovedansvaret annenhver uke for direktesendingen på ettermiddagen.

Her gikk jeg i turnus med Ida, som denne historien handler om.

Da jeg startet i denne jobben i Trondheim, var programmet vi ledet helt nytt på sendeplanen, med en redaksjon som var satt sammen av folk som stort sett hadde jobbet sammen før i andre redaksjoner. Ida hadde jobbet sammen med denne gjengen i NRK i et år eller to, og de kjente hverandre godt.

Jeg kom inn som den nye i gjengen. Jeg kom da fra en jobb i VG, der jeg jobbet på desken med å lage forsiden på papiravisa, som var en kjempesuksess den gangen i 2003.

Hvor jeg kom fra

Desken i VG på starten av 2000-tallet besto av 90 prosent menn, de fleste i alderen 30-40 år. De ga alle inntrykk av å ha høy faglig selvtillit.

Diskusjoner om sakene, som kunne handle om både etikk, juss, språk og bilder, var veldig vanlig og en del av arbeidet. I den kulturen som var på desken da, var det viktig å være tydelig, bestemt og ikke gi noe uttrykk for tvil dersom man skulle ha sjanse til å nå gjennom med sine synspunkter.

Å innrømme at det var noe man ikke hadde noe særlig greie på, var det sjelden at noen gjorde. Det skjedde ofte at det var høylytte diskusjoner mellom lederne, ofte gikk det ei kule varmt, men ingen var noen gang uvenner etter å ha hatt en diskusjon. Det var en del av gamet – sånn måtte det være – og alle levde helt fint med det. Jeg også.

Så da jeg var flasket opp på denne måten vise lederskap på, var det samme holdningen jeg tok med meg inn i redaksjonen i P3.

Hvor jeg kom

Ida, hun hadde en helt annen fremtoning som leder. Da jeg først begynte å jobbe med henne, oppfattet jeg henne som litt vimsete, hun hadde sjelden et klart svar når hun fikk konkrete spørsmål fra journalistene, og hun kunne med stor grad av letthet innrømme det når hun hadde tabbet seg ut.

Ut fra hvordan jeg var opplært i lederskap fra VG-desken, oppfattet jeg henne som en svak leder.

Men samtidig oppdaget jeg en annen ting: Redaksjonen, som hadde jobbet sammen med Ida i flere år, hadde enorm tillit til henne som leder. Selv om hun gjerne var lavmælt og sjelden hadde steile meninger om hva vi holdt på med, ble hun alltid lyttet til.

Ingen vurderte henne som faglig svak selv om hun ofte innrømmet at hun ikke hadde svaret eller kunne ombestemme seg i diskusjoner om saker. Det ble en ganske kraftig øyeåpner for meg, som trodde man måtte være nærmest en bulldoser dersom man skulle være en god leder. Å vise svakhet viste seg å være en forutsetning for å bli betraktet som en sterk leder.

Denne historien sier også noe om hvor viktig det er å ta seg tid til å lese rommet når man kommer inn som ny leder. Det er fort gjort å havne i kulturkræsj dersom man kommer inn med en helt annen lederstil enn det de andre er vant til. Hvis Ida hadde kommet inn med sin lederstil på desken i VG, hadde det antagelig også blitt kræsj, selv om jeg tror hun kunne på litt lengre sikt kunne hatt god innflytelse på arbeidsmiljø og kultur.

Ida ble senere radiosjef for p3 og mp3 og fikk ansvaret for all radio- og podcastproduksjon i kanalen.