Hva mener vi egentlig med tilbakemeldingskultur?

Kjersti: Jeg har lyst til at vi skriver et innlegg til bekk.christmas om tilbakemeldingskultur.

Ole Kristian: Tilbakemeldingskultur? Hva mener du med det? At vi er flinke til å si fra når ting kan bli bedre? Rake pucker?

Kjersti: Det er jo en del av det. Men for meg handler det om noe større: å gjøre hverandre bedre – på en måte som faktisk funker i praksis.

Ole Kristian: Ja, ikke sånn «jeg har en liten tilbakemelding til deg» før man får en fire siders monolog i fanget?

Kjersti: Nettopp. Det handler om at det er trygt både å gi og få tilbakemeldinger. At det er en naturlig del av samarbeidet og en løpende dialog.

Ole Kristian: Og at det er lov å være faglig uenig uten at det tas personlig.

Kjersti: Enig! Det er jo ikke farlig å være uenige.

Ole Kristian: Så egentlig er tilbakemeldingskultur bare en fancy måte å si: Vi bryr oss nok om hverandre til å si fra i tide?

Kjersti: Det er kanskje den beste definisjonen jeg har hørt.

Vennlig friksjon – hvorfor i all verden trenger vi det?

Kjersti: Jeg har lest en del i det siste om det som kalles vennlig friksjon. Filosofen Øyvind Kvalnes sier at vi er mer lydhøre for kritikk og mostand som leveres i en atmosfære av vennlighet. Det synes jeg at vi får til.

Ole Kristian: Vi må jo tørre at det knirker litt, ellers blir vi bare et veldig høflig kaffelag.

Kjersti: Men hvorfor får vi det til, tror du? Mange team gjør jo ikke det.

Ole Kristian: Jeg tror det er fordi vi vet at intensjonen alltid er god. Når du sier noe jeg burde gjøre annerledes, så hører jeg det ikke som kritikk, men som hjelp. Det gjør det mye lettere å være åpen tilbake.

Kjersti: Så psykologisk trygghet og vår gode relasjon gjør friksjon mulig?

Hvorfor funker dette for oss?

Kjersti: Hvis jeg skulle peke på fem ingredienser som gjør at dette funker for oss, så ville jeg ha nevnt: At vi antar gode intensjoner. Vi bruker humor. Vi skiller sak og person. Vi trener litt hver dag og vi tåler ubehag.

Ole Kristian: Særlig det siste om ubehag kjenner jeg meg igjen i. Det kan jo være litt ubehagelig å ta imot de rake puckene som kommer i full fart fra tid til annen.

Kjersti: Right back at you! Det er jo ikke alltid meldingene dine er pakket inn i bomull og vennlige fyllord. Det er klar melding ut! Og av og til klarer jeg ikke å godta tilbakemeldingene dine med en gang, men når de får tid til å synke inn, så vet jeg at de gjør meg og oss bedre.

Ole Kristian: Gode tilbakemeldinger kan være veldig ubehagelige å gi også. Det er aldri lett å si til noen at det de har gjort ikke er godt nok eller ikke fungerer, når du vet mottakeren har gjort sitt beste.

Kjersti: Og så hjelper det litt, da, at du er uoffisiell meme-konge. Jeg vet ikke om noe som både senker skuldrene og bygger fellesskap raskere enn et tidsriktig meme. Humor er kanskje ikke en metode, men det er definitivt en superkraft i tilbakemeldingskulturen vår.

Ole Kristian: Man skal ikke kimse av et godt meme. Samtidig kan jeg ikke bare pumpe ut memes i et nytt team. Både tilbakemeldinger og memes fordrer at vi kjenner hverandre godt nok til å vite at det treffer riktig, og at det er ment i beste mening.

Kjersti: Det krever psykologisk trygghet. Gode tilbakemeldinger og memes skaper kultur og akselerer også tryggheten innad i teamet.

Hva kan andre team lære av dette?

Kjersti: Tror du dette bare funker fordi det er oss to, eller er det noe andre team kan lære av?

Ole Kristian: Jeg tror absolutt det kan læres. Men man må ville det. Det holder ikke å si: «Nå skal vi ha en sterk tilbakemeldingskultur», og så håpe at folk begynner å si fra.

Kjersti: Nei, det må være trygghet først. Hvis ikke blir det bare ubehag pakket inn i PowerPoint.

Ole Kristian: Enig. Og det må være felles. Det nytter ikke om én person er åpen, og resten sitter med armene i kors.

Kjersti: Så hva trenger et team, da? Hva er startpakken?

Ole Kristian: Jeg tenker først: eksplisitte forventninger. At vi faktisk sier høyt at «her sier vi fra og vi tåler å høre det».

Kjersti: Og at vi øver. Litt og litt, tidlig og ofte.

Ole Kristian: Ja. Start med små ting. «Kan du hjelpe meg å bli bedre på dette?» eller «Jeg merket noe i møtet i sted. Kan jeg dele det med deg?» Da blir det ikke dramatikk hver gang noen åpner munnen.

Kjersti: Pass også på at mottakeren er klar for en tilbakemelding. Trekk gjerne mottakeren til side, spør om de vil ha en tilbakemelding og la mottakeren velge om de er klar for en tilbakemelding akkurat da.

Ole Kristian: Det er viktig. Spesielt i starten, med nye team og med folk man ikke kjenner så godt.

Kjersti: Og transparens. Ikke gjøre tilbakemeldinger til noe hemmelig og privat. Det er jo et felles ansvar å gjøre samarbeidet bedre.

Ole Kristian: Akkurat. Når team deler språket, forventningene og målet, så blir tilbakemeldinger mindre farlige og mer… hverdagslige.

Kjersti: Og da blir vennlig friksjon ikke en metode, men bare en måte å jobbe sammen på.

Ole Kristian: Nettopp. Det er da det begynner å virke.

Vi gjør hverandre bedre

Kjersti: Når vi snakker om dette, slår det meg hvor mye av tilbakemeldingskulturen vår som ikke handler om teknikker, men om relasjonen mellom oss.

Ole Kristian: Ja, det er jo egentlig ganske enkelt. Vi vil hverandre vel, og trygghet møter ærlighet. Da tåler vi litt friksjon.